Divided loyalties: Perceptions of disloyalty underpin bias toward dually-identified minority-group members.

Artikkelen, kort fortalt

Mistanken bak skepsisen

Dobbel identitet — å være fullt ut arabisk og fullt ut amerikansk, for eksempel — er det integreringsidealene foreskriver. Likevel reagerer majoritetsmedlemmer ofte dårligere på personer med dobbel identitet enn på dem som bare påberoper seg majoritetsidentiteten. Sammen med Lotte Thomsen og John Dovidio testet jeg den koalisjonspsykologiske forklaringen i fem studier: at det majoritetsmedlemmer egentlig reagerer på, er mistanke om illojalitet. En arabisk innvandrer med dobbel identitet fikk lojaliteten sin trukket mer i tvil enn en som identifiserte seg som «bare amerikansk» — særlig under opplevd trussel — og den mistanken bar de negative følelsene mot ham.

Fra det amerikanske forsvaret til tysk fotball

Mønsteret replikerte på tvers av kontekster: vurderinger av om en innvandrer burde få verve seg til det amerikanske forsvaret, en delvis replikasjon i Polen med russiske innvandrere, og en studie med tyske fotballsupportere, der effekten avhang av om den andre gruppen var alliert eller rival. Den avgjørende studien manipulerte identitet og lojalitet uavhengig av hverandre: når en dobbeltidentifisert innvandrers lojalitet til majoriteten ble gjort eksplisitt, ble han ikke lenger vurdert som mindre kvalifisert, selv for sikkerhetssensitive roller. Skepsisen følger lojaliteten, ikke identiteten i seg selv.

Hvorfor det betyr noe

Samfunn ber minoriteter om å integrere seg, og straffer deretter den doble identiteten vellykket integrering skaper — med mindre lojaliteten demonstreres, et krav som sjelden stilles til majoritetsmedlemmer. Å plassere mekanismen i koalisjonspsykologien forklarer når skepsisen oppstår, og peker på hva som løser den opp. Det knytter også an til det beslektede funnet mitt om at assimilering endrer hvordan innvandrere bokstavelig talt blir sett — to ansikter av det samme kravet om utvetydig tilhørighet.