Between victory and peace: Unravelling the paradox of hope in intractable conflicts
Håp er ikke automatisk en kraft for fred. I fire studier fra to fastlåste konflikter predikerte håp om seier over fienden støtte til ekstrem krigspolitikk og voldsintensjoner — mens håp om fred trakk motsatt vei. Det avgjørende er ikke om folk håper, men hva de håper på.
Artikkelen, kort fortalt
Å dele en dyd i to
Fredsforskningen har lenge behandlet håp som en ressurs. Sammen med Maor Shani, Eran Halperin og kolleger delte vi det: håp rettet mot fred, og håp rettet mot seier — å beseire fienden. Blant israelske jøder i konteksten av Israel-Palestina-konflikten var håp om seier unikt forbundet med støtte til ekstrem krigspolitikk, og det var dette håpet — ikke håpet om fred — som predikerte personlige voldelige ekstremistintensjoner. Mønsteret replikerte blant pakistanske muslimer i striden mellom Pakistan og India.
Tre slags håpende, og en krig
I et representativt israelsk utvalg fordelte folk seg i tre profiler: fredshåpende, seiershåpende, og et flertall som bar begge håpene samtidig. Den fjerde studien er den tyngste evidensen: en preregistrert longitudinell studie som fulgte israelske jøder fra et relativt rolig 2021 og inn i krigen som begynte i 2023. Økninger i håp om seier gjennom det vinduet forklarte krigstidens økning i voldsstøtte.
Hvorfor det betyr noe
Tiltak som bare skal «inngi håp» i konfliktsoner, kan fôre begge ulvene. Skillet er ubehagelig nettopp fordi seiershåp innenfra kjennes som optimisme og kjærlighet til egen gruppe — mens det fungerer som brensel for eskalering. For fredsbygging må målet være håpets innhold, ikke dets mengde; og den store gruppen med dobbelt håp antyder at de samme menneskene i prinsippet kan nås begge veier.