Correlations between social dominance orientation and political attitudes reflect common genetic underpinnings

Artikkelen, kort fortalt

Ideologiens sammenheng som genetisk spørsmål

Sosial dominansorientering — å foretrekke hierarki mellom grupper eller motsette seg det — korrelerer med et påfallende spekter av politiske posisjoner. I denne PNAS-studien ledet av Thomas Kleppestø og Lotte Thomsen spurte vi om den sammenhengen er sosialt lært eller gjenspeiler felles genetisk grunnlag, ved å sammenligne eneggede og toeggede tvillinger fra Det norske tvillingregisteret på begge SDO-underdimensjoner og seks politiske holdninger.

Hva tvillingene avslører

Begge SDO-ansiktene var arvelige — 37 prosent av variansen for dominansdimensjonen, 24 for antiegalitarismen — uten påvisbar innflytelse fra delt familiemiljø. Det slående tallet er kilden til SDO-politikk-korrelasjonene: de genetiske korrelasjonene var i snitt .51, mens miljøkorrelasjonene var .08. Ønsket for eller mot gruppehierarki fremstår som et genetisk forankret atferdssyndrom som bidrar til å forklare hvorfor politiske syn klumper seg.

Hva dette ikke sier

Arvelighet er en befolkningsstatistikk, ikke skjebne, og denne befolkningen var homogen: hvite nordmenn født 1945–1960 i et av verdens mest egalitære land. Null effekt av delt miljø innad i Norge betyr ikke at miljøer er uviktige mellom samfunn — forfatterne skriver at et tverrnasjonalt tvillingutvalg trolig ville avdekket nettopp slike effekter. Designet kan heller ikke navngi mekanismer; gener virker gjennom utvikling og erfaring, ikke utenom dem.

Hvorfor det betyr noe

Politisk psykologi behandler ofte ideologi som et produkt av oppdragelse og informasjon; disse dataene insisterer på at en utviklingsmessig disposisjon er med i blandingen. Oppfølgingsstudien med samme tvillingkohort spisset poenget — høyreautoritarianisme og SDO viser seg å være genetisk to sider av samme mynt — og det eksperimentelle arbeidet mitt viser at de samme orienteringene reagerer på kontekst, fra opplevd trussel til gruppeposisjon. Disposisjon og situasjon er ikke rivaler; de er forklaringens to halvdeler.