Engaging in extreme activism in support of others’ political struggles: The role of politically motivated fusion with out-groups

Artikkelen, kort fortalt

Fra den spanske borgerkrigen til Rojava

Historien fortsetter å frembringe mennesker som slutter seg til andre gruppers kamper — titusenvis av frivillige i den spanske borgerkrigen, vestlendinger som kjempet mot IS side om side med kurdiske YPG. Identitetsfusjonsteorien forklarer ekstrem oppofrelse med en visceral enhet med ens egen gruppe; sammen med Lotte Thomsen, Milan Obaidi, Sasha Kimel, Maor Shani og Beate Boos spurte jeg om den enheten kan oppstå på tvers av etniske linjer — og hvilken politisk ingrediens som skaper den.

Undertrykkelse er utløseren

I amerikanske og norske utvalg fusjonerte venstreorienterte med palestinere — gruppen hvis behandling ideologien deres rammer inn som asymmetrisk undertrykkelse — men ikke med kurdere, før et eksperiment omformulerte den kurdiske situasjonen som en undertrykkende okkupasjon i stedet for en symmetrisk krig; da fulgte fusjonen ideologien også der. Fusjon predikerte gjennomgående ekstrem, ikke-normativ handling, mens vanlig aktivistidentitet predikerte lovlig protest. Blant de aspirerende YPG-frivillige nådde mønsteret taket: de rapporterte sterkere fusjon med kurdere enn med sin egen etniske gruppe, og fusjonen predikerte selvoppofrelse og den oppgitte sannsynligheten for faktisk å verve seg.

Hvorfor det betyr noe

Solidaritets- og radikaliseringsforskningen stopper vanligvis ved sympati; disse dataene sporer ytterkanten, der en annens kamp blir selvdefinerende nok til å dø for. Mekanismen er i prinsippet politisk symmetrisk — vi peker på det utestede speiltilfellet med høyreorienterte frivillige — og forbeholdene er reelle: målene for ekstrem handling var korte og skjeve, bare én studie var eksperimentell, og aspirerende krigeres selvrapporter er ikke vervelister. Men kjernepåstanden holdt i hvert eneste design: overbevisning pluss opplevd undertrykkelse kan gjøre fremmede til slekt.