Revisiting the integration hypothesis again: High heterogeneity complicates the interpretation of cross-sectional evidence

Artikkelen, kort fortalt

Forsvaret om «liten, men robust»

Da Kinga Bierwiaczonek og jeg viste metaanalytisk at akkulturasjonsstrategier bare svakt henger sammen med tilpasning, svarte integrasjonshypotesens forsvarere at små effekter likevel betyr noe i befolkningsskala. Sammen med Mike Cheung — metodologen bak verktøyene for metaanalytisk strukturligningsmodellering vi brukte — undersøkte vi premisset som gjemmer seg i det forsvaret: at den lille effekten i det minste er konsistent.

Uforutsigbar er funnet

Den er ikke konsistent. Når fordelingen av sanne effekter modelleres, anslås integrering og opprinnelseskulturorientering å henge negativt sammen med tilpasning i nesten tre av ti tilfeller; bare majoritetskulturorientering oppfører seg homogent. Som vi formulerer det i artikkelen: for noen migrantgrupper vil integrering følge med positive utfall, for andre negative — uten evidens for at noen av utfallene er forårsaket av integreringen.

Hvorfor det betyr noe

En behandling som hjelper noen pasienter og skader andre, har ingenting i en allmenn resept å gjøre, og samme logikk gjelder integreringspolitikk bygget på tverrsnittskorrelasjoner. Denne utvekslingen — kritikk, forsvar, tilsvar, med John Berry selv blant samtalepartnerne — er måten feltet reforhandler sin mest siterte påstand på, og den henger direkte sammen med argumentet mitt om at akkulturasjonsforskningen står i en kausalitetskrise. Dette sammendraget bygger på artikkelens abstract og våre egne forskningsoppsummeringer, siden fullteksten ligger bak tilgangsbarrierer selv vi ikke kunne lenke rent til.