Endrer majoritetsbefolkningen seg av innvandring, eller bare innvandrerne?

Begge deler, og den andre halvdelen av spørsmålet er i stor grad oversett. En vedvarende linje i Jonas R. Kunsts forskning viser at majoritetsgrupper også akkulturerer, og tar opp praksiser, smak og verdier fra minoritetene de lever side om side med. Hvem som tar opp, lar seg predikere fra personlighet, ideologi og identifikasjonsnivå, og er ikke tilfeldig. Arbeidet har utviklet seg fra første påvisninger til en oversikt og metaanalyse av hvordan mainstream selv omdefineres, og et temanummer viet det feltet hadde oversett.

All forskning

Akkulturasjon og kulturell endring

Q: Er integrering virkelig den beste akkulturasjonsstrategien?

Påstanden om at integrering gir best tilpasning er den mest siterte i akkulturasjonsforskningen, og den har langt svakere støtte enn utbredelsen tilsier. Testet metaanalytisk på tvers av både korrelasjonell og longitudinell evidens er sammenhengen beskjeden, og heterogeniteten mellom studier er høy nok til å komplisere enhver enkel lesning. En påfølgende storskala metaanalyse i Nature Communications kartlegger hva som faktisk predikerer innvandreres tilpasning, og finner at sosiale og kontekstuelle betingelser betyr mer enn strategien den enkelte velger — noe som flytter det politiske spørsmålet fra hva innvandrere bør gjøre, til hva mottakersamfunnet stiller opp med.

Q: Hvorfor er årsakssammenheng et problem i akkulturasjonsforskningen?

Det meste av evidensen er tverrsnittlig, mens teorien som bygger på den er gjennomgående kausal — påstander om hva slags tilpasning som gir hvilke utfall. Jonas R. Kunst har navngitt dette gapet direkte og argumentert for et metodisk skifte, sammen med et kulturevolusjonært rammeverk som behandler akkulturasjon som endring i en populasjon over tid framfor som en statisk profil hos et individ. Den praktiske konsekvensen er at longitudinelle og eksperimentelle design ikke er en forbedring av feltet, men en forutsetning for dets sentrale påstander.

Den glemte siden av kulturkontakt — også majoritetens.

Fortsett å scrolle

Akkulturasjonsforskning har tradisjonelt spurt hvordan innvandrere endrer seg. Denne linjen stiller den andre halvdelen av spørsmålet — hvordan majoritetsgrupper også endrer seg — og utsetter feltets mest gjentatte påstander for den evidensen de sjelden har fått.

Den glemte siden

Kulturkontakt behandles som noe som skjer med minoriteter. En vedvarende forskningslinje hevder det motsatte: majoritetsgrupper akkulturerer også, og tar opp praksiser, smak og verdier fra minoritetene de lever side om side med. Dette er utviklet fra første påvisninger fram til en oversikt og metaanalyse av hvordan mainstream selv omdefineres, og et temanummer viet det feltet hadde oversett. Hvem som tar opp, viser seg å kunne predikeres fra personlighet, ideologi og identifikasjonsnivå. Mange i majoriteten uttrykker likevel ingen klar preferanse i noen retning, og en studie av 316 hvite briter finner to orienteringer bak denne nøytraliteten — én humanistisk og én distansert. De som faktisk engasjerer seg, kan selv ha noe å vinne: tre studier i Storbritannia og Kina knytter integrasjon og det å ta til seg andre kulturer til kognitiv fleksibilitet, mening og livskvalitet, i hvert fall på kort sikt.

Integrasjonshypotesen under lupen

Feltets mest siterte påstand — at integrasjon er akkulturasjonsstrategien som gir best tilpasning — ble testet metaanalytisk på tvers av korrelasjonell og longitudinell evidens. Støtten er langt svakere enn utbredelsen tilsier, og heterogeniteten mellom studier er høy nok til å komplisere enhver enkel lesning. En påfølgende storskala metaanalyse i Nature Communications kartlegger hva som faktisk predikerer innvandreres tilpasning: sosiale og kontekstuelle betingelser, mer enn strategivalg.

Et årsaksproblem feltet må ta inn over seg

Mye akkulturasjonsevidens er tverrsnittlig, mens teorien er gjennomgående kausal. Dette arbeidet navngir gapet direkte og argumenterer for et metodisk skifte, sammen med et kulturevolusjonært rammeverk som behandler akkulturasjon som endring i en populasjon over tid framfor som en statisk individprofil. Målingene fortjener samme gransking som designene: en studie av 100 kulturer i Nature Human Behaviour viser at kollektivismeskalaer begynner å oppføre seg slik teorien forutsier, når kollektivisme defineres som plikter i nære relasjoner snarere enn som generell varme.