Revisiting the Integration Hypothesis: Correlational and Longitudinal Meta-Analyses Demonstrate the Limited Role of Acculturation for Cross-Cultural Adaptation
Akkulturasjonsforskningens mest siterte påstand — at å kombinere opprinnelseskultur og majoritetskultur gir best tilpasning — overlever metaanalysen bare i sterkt svekket form.
Artikkelen, kort fortalt
Å teste feltets favorittpåstand
I flere tiår har «integrering virker best» vært det nærmeste akkulturasjonspsykologien kommer en lov, gjentatt i lærebøker og omsatt i integreringspolitikk. Kinga Bierwiaczonek og jeg samlet den korrelasjonelle og, avgjørende, den longitudinelle evidensen og metaanalyserte begge — første gang påstanden ble utsatt for en så omfattende prøve.
Hva vi fant
Tverrsnittlig er sammenhengene mellom akkulturasjonsstrategier og tilpasning små. Longitudinelt — der en kausal påstand måtte ha satt spor — krymper de ytterligere, noen til de ikke lenger kan skilles fra null. Hypotesen blir ikke så mye motbevist som avslørt: den har levd på langt mindre evidens enn siteringstallet antydet.
Hvorfor det betyr noe
Politikk og tiltak som bygger på å styre innvandrere mot én strategi, hviler på svakere grunn enn antatt. Vår senere storskala metaanalyse i Nature Communications peker på hvor forklaringskraften faktisk sitter: sosiale og kontekstuelle betingelser — diskriminering, støtte, kontakt — snarere enn innvandrerens strategivalg.