Development of the passive and active meat-animal dissociation scale (mads)

Artikkelen, kort fortalt

Å dele dissosiasjonen i to

Vår tidligere kunnskapsoppsummering foreslo at kjøtt-dyr-dissosiasjon ikke er én ting: passiv dissosiasjon er å aldri gjøre koblingen — produktet av et matsystem som skjuler produksjonen — mens aktiv dissosiasjon er å undertrykke en kobling som trenger seg på. Sammen med Nora Benningstad og Hank Rothgerber gjorde jeg det skillet om til den tolv punkter lange MADS-skalaen og validerte den hos amerikanske forbrukere, i et stort eksperiment og i et utvalg kjøttindustriarbeidere fra slaktere til kjøttskjærere.

To profiler, motsatte retninger

Underskalaene var i praksis ukorrelerte og beskriver ulike mennesker. Passive dissosiatorer slutter opp om pro-kjøtt-begrunnelser og artssjåvinisme, føler mindre empati for dyr, spiser mer rødt kjøtt og mangler motivasjon til endring. Aktive dissosiatorer viser den konfliktfylte profilen: mer avsky, mer empati, mer dyrevelferdsmotivasjon, flere vegetarmåltider. Blant industriarbeidere rapporterer de som aktivt dissosierer mer stress, lavere jobbtilfredshet og sterkere lyst til å slutte — undertrykkelse har en pris. Det ærlige forbeholdet: manipulasjonen vår med svinesteken med hodet på flyttet spiseintensjoner, men ingen av dissosiasjonsdimensjonene — den preregistrerte medieringen falt, og skalaen viste seg å måle et stabilt trekk, ikke en flyktig tilstand.

Hvorfor det betyr noe

Hvis de to profilene er reelle, kan ikke ett tiltak tjene begge: dyrevelferdsbudskap taler til aktive dissosiatorer som allerede kjenner konflikten, mens passive dissosiatorer — som ikke kjenner noen — trolig nås bedre av strukturelle grep som pris og tilgjengelighet. Skalaen gir kjøttparadoks-forskningen dissosiasjonsarbeidet mitt etablerte et psykometrisk instrument, og arbeiderfunnene åpner et forsømt spørsmål: hva industrien gjør med sinnene den sysselsetter.