Dissociating meat from its animal origins: A systematic literature review

Artikkelen, kort fortalt

Å gjøre opp status i et ungt felt

Etter at eksperimentene våre viste at presentasjon og språk endrer viljen til å spise kjøtt, var spørsmålet om mønsteret holdt på tvers av litteraturen. Nora Benningstad og jeg søkte systematisk i tre databaser og fant 33 studier i 21 publikasjoner — kvalitative, korrelasjonelle og eksperimentelle — de fleste publisert i løpet av bare de siste årene før oversikten. Samtlige studier støttet en sentral rolle for løsrivelsen.

To konklusjoner, ett hull

Evidensen samles om to punkter: signaler som avbryter eller letter løsrivelsen, endrer dissonansen kjøttspisere kjenner — påminnelser om dyret øker avsky og empati og senker spiseviljen, funn replikert fra USA til Ecuador — og spiserne utfører også løsrivelsen aktivt, som mestringsstrategi. Hverdagens matkultur gjør mye av arbeidet for dem: bearbeidet presentasjon, travel handling, og et vokabular med «biff» og «skinke» som aldri sier «ku» eller «gris». Hullet vi flagget skarpest: da oversikten ble skrevet, hadde ingen studie målt faktisk spiseatferd — hele litteraturen hvilte på selvrapporterte intensjoner.

Hvorfor det betyr noe

Oversikter er feltets regnskap, og denne fastslo både at løsrivelseseffekten er reell på tvers av metoder og kulturer, og hvor evidensen slutter. Atferdshullet vi identifiserte, er nettopp det vårt påfølgende arbeid — en feltnær studie med daglige påminnelser og en egen måleskala — satte seg fore å tette.