The role of perceived minority-group status in the conspiracy beliefs of factual majority groups

Artikkelen, kort fortalt

Å føle kontra å være

I den første studien spurte vi 2 140 personer i USA, Storbritannia, Tyskland og Polen. Det gjennomgående mønsteret: opplevd minoritetsstatus, ikke faktisk gruppetilhørighet, var mest pålitelig knyttet til mottakelighet for desinformasjon om covid-19. Påfallende nok var koblingen sterkest hos dem som faktisk tilhørte majoriteten — menn som så seg selv som en kjønnsminoritet, var for eksempel mer mottakelige, mens faktisk minoritetsstatus ofte viste det motsatte mønsteret.

Et eksperiment som ærlig talt mislyktes

I en andre, preregistrert studie med 1 823 amerikanske menn forsøkte vi å framkalle følelsen eksperimentelt med en video som hevdet at menn var i ferd med å bli en minoritet i utdanning og arbeidsliv. Manipulasjonen flyttet ikke konspirasjonstroen — et nullfunn vi rapporterer som nettopp det. De preregistrerte korrelasjonsanalysene bekreftet derimot mønsteret: menn som følte seg som en kjønnsminoritet, hadde mer kjønnsrelatert konspirasjonstro og sterkere generell konspirasjonsmentalitet, med følelsen av at systemet truer ens gruppeidentitet som den sterkeste medierende veien. Opplevd tap av makt og innflytelse betydde mer enn opplevd tap av antall.

Hvorfor det betyr noe

Mye konspirasjonspolitikk er majoritetsmisnøye: fortellinger som sier til dominerende grupper at de er i ferd med å bli fremmede i eget land. Dette arbeidet viser den psykologiske jorda slike fortellinger vokser i — en følt, ikke faktisk, minoritetsposisjon — og knytter direkte an til funnene våre om «the great replacement» og relativ deprivasjon. Årsakspilen står fortsatt åpen; det korrelasjonelle mønsteret, på tvers av fire land, er konsistent.