Resilience against radicalization and extremism in schools: Development of a psychometric scale

Artikkelen, kort fortalt

Å måle det praktikerne tror på

Beslutningstakere omtaler rutinemessig skolen som frontlinjen i forebygging av radikalisering, men påstanden hadde lite direkte måling bak seg. Med et lag av studentmedforfattere, Carina Haugestad og organisasjonen Ungdom mot Vold utviklet jeg en psykometrisk skala for skolens motstandskraft — forankret i elev-lærer-relasjoner og sosialt samhold — og validerte den med norske videregåendeelever mot risikofaktorer som anomi, trusseloppfatninger, relativ deprivasjon og radikale og voldelige intensjoner.

Likebehandling bærer vekten

Tre dimensjoner trådte frem: skolens oppmerksomhet, likebehandling og gjensidig respekt. Likebehandling var den beskyttende, og predikerte lavere anomi, lavere trusseloppfatninger, lavere deprivasjon og lavere radikale og voldelige intensjoner. Oppmerksomheten pekte motsatt vei — elever som rapporterte mer oppmerksomme skoler, rapporterte også mer trussel og sterkere voldsintensjoner — noe vi leser ikke som at oppmerksomhet skader, men som at skoler er mest på vakt der problemene allerede finnes. Gjensidig respekt predikerte ingenting pålitelig.

Hvorfor det betyr noe

I et egalitært land som Norge er rettferdighet kanskje skolens mest troverdige løfte — og bruddet på det den skarpeste krenkelsen; den lesningen passer med relativ deprivasjon-forklaringen på ekstremisme som annet av arbeidet mitt utvikler. Skalaen er en førsteversjon med ærlige begrensninger: tverrsnittsdesign, én region, skjeve intensjonsmål og en tredjedel av respondentene mistet til oppmerksomhetssjekker. Men den gir forebyggingsforskningen noe den manglet — et instrument for miljøet der hver eneste ungdom kan nås.