Skin-tone discrimination by Whites and Africans is associated with the acculturation of African immigrants in Norway

Artikkelen, kort fortalt

Retningen ingen måler

Diskriminering fra majoriteten er standardkost i akkulturasjonsforskningen; diskriminering fra ens egen gruppe er nesten usynlig i den. Sammen med Elisabeth Phillibert spurte jeg 162 afrikanske innvandrere i Norge — rekruttert på gater, i aktivitetstilbud og på samfunnshus — om hudtonediskriminering fra hvite og fra andre afrikanere, deres kulturelle orienteringer og deres velvære.

Hver kilde skyver folk bort fra sin egen kultur

Deltakerne rapporterte mer diskriminering fra hvite enn fra afrikanere, men begge betydde noe, og symmetrisk: diskriminering fra hvite fulgte svakere orientering mot norsk kultur, diskriminering fra afrikanere svakere orientering mot opprinnelseskulturen, og gjennom disse orienteringene var hver form indirekte knyttet til lavere livstilfredshet. Nullfunnet er like talende som effektene: deltakernes faktiske hudtone — selvrapportert og vurdert — var urelatert til diskrimineringen de rapporterte, noe som tyder på at Norge, et land uten kolonialt pigmenthierarki, mangler et pigmentokrati; målet fanger kanskje rasediskriminering mer generelt.

Hvorfor det betyr noe

Tilhørighet kan trekkes tilbake fra to kanter, og integreringspolitikk som bare følger med på majoritetens atferd, ser halve banen. Studien utvider arbeidet mitt om hvordan majoriteter vokter hvem som regnes som tilhørende — fra fenotypisk prototypikalitet til akkulturasjonsforventninger — inn i dimensjonen innad i gruppen. Begrensningene er ærlige: tverrsnittsdata, diskrimineringsmål med ett spørsmål, og et utvalg for sammensatt til å teste kolorisme innad i bestemte miljøer.