Delineating the boundaries between genuine cultural change and cultural appropriation in majority-group acculturation

Artikkelen, kort fortalt

En kollisjon feltet hadde unngått

Forskningen vår viser at majoritetsmedlemmer i mangfoldige samfunn genuint tar til seg minoritetskulturelle elementer — men appropriasjonsdebatten insisterer på at slik adopsjon også kan utnytte. Da artikkelen ble skrevet, fant et litteratursøk bare seks arbeider som inneholdt både «acculturation» og «cultural appropriation». Denne teoretiske artikkelen bygger den manglende broen: et rammeverk som kontrasterer de to formene langs forutsetninger, uttrykk, psykologiske forløpere og konsekvenser.

Hvor grensen går

Adopsjon blir appropriasjon når den utnytter kulturen til en mindre mektig gruppe mot dens vilje — løsrevet fra kontekst, uten kreditering, ofte for materiell eller symbolsk vinning, hvilende på maktunnvikende fargeblindhet. Den er genuin endring når læringen går dypt nok til å endre selvforståelsen, gruppene behandles som likeverdige, og samtykke foreligger. Artikkelen navngir også en uteoretisert mulighet: kulturforskjeller kan viskes ut ikke bare ved at minoriteter assimileres, men ved at majoriteten tilsynelatende blir lik minoriteten — etterligning som trussel snarere enn kompliment. Foreløpig evidens holder rammeverket ærlig i begge retninger: majoritetsadopterere oppgir typisk egalitære motiver, og i våre britiske data avviste ikke minoritetsmedlemmer majoritetens adopsjon unisont — forventningene var overraskende normalfordelte.

Hvorfor det betyr noe

Rammeverket gir majoritetsakkulturasjonsprogrammet dets etiske ryggrad: gjensidig endring er bare ønskelig når den ikke er utvinning. Det største empiriske hullet er minoritetsperspektivet — hvem sin kultur som tas i bruk, og på hvilke vilkår — som vi setter først på forskningsagendaen. Alt her er eksplisitt teoretisk, i påvente av studiene som kan skille de to formene empirisk; selvrapporterte egalitære motiver, advarer vi, kan sameksistere med uransakt hierarki.