Hvorfor tror folk på konspirasjonsteorier?
Det bekvemme svaret — at de som tror, rett og slett er mindre intelligente — er feil. Konspirasjonstro har en forhistorie, og den begynner ofte tiår før den første konspirasjonsteorien dukker opp.
Fortsett å scrolle
Det begynner tidligere enn du tror
Den mest slående evidensen jeg kjenner til, kommer fra å følge de samme nordmennene i over tretti år: ensomhetsforløp fra ungdomsårene predikerer konspiratorisk verdensbilde i voksen alder. De som var kronisk ensomme som tenåringer, var målbart mer tilbøyelige, flere tiår senere, til å se verden som styrt av skjulte, fiendtlige krefter. Det omdefinerer konspirasjonstro som noe med utviklingsmessige røtter — og flytter forebyggingen bakover i tid, mot sosial tilknytning i ungdomsårene framfor faktasjekk i voksenlivet alene.
Følelsen av å være i mindretall — selv når man ikke er det
Troen følger også hvordan folk plasserer sin egen gruppe i samfunnet. Å oppfatte sin egen gruppe som en minoritet er knyttet til konspirasjonstenkning — og påfallende nok gjelder det selv når gruppen faktisk er i flertall. Det som teller, er den opplevde posisjonen: beleiret, oversett, i ferd med å tape terreng. En konspirasjonsteori gjør da et reelt psykologisk arbeid, fordi den forklarer følelsen og gir den en avsender.
Å bli lurt og å avvise sannhet er ulike feil
Det er fristende å se for seg én skala merket «godtroenhet». Arbeidet vårt tyder på noe annet: det finnes distinkte fenotyper av mottakelighet for sann og falsk informasjon — å godta løgn og å avvise sannhet er atskilte feil med ulike kognitive og personlighetsmessige profiler. Mottakeligheten er ikke engang fast i den enkelte: studier knytter sertralinbehandling og røyking til målbare forskyvninger i den, noe som betyr at godtroenhet oppfører seg mer som en kognitiv tilstand enn som et karaktertrekk. «Smarte folk» tror på konspirasjonsteorier fordi intelligens aldri var den relevante variabelen.
Endrer det faktisk atferd?
Ja — målbart. Metaanalysen vår av konspirasjonstro under covid-19 fant at den slo ut i redusert sosial distansering over tid, ikke bare i prat. Når det gjelder hva som hjelper, når en kunnskapsoversikt over psykologiske tiltak mot desinformasjon i sosiale medier en nøktern konklusjon: effektene av inokulering og avkrefting er beskjedne, men reelle. Den konklusjonen mener jeg er verdt å forsvare mot både overdrivelsen og avvisningen — og den er én grunn til at arbeidet mitt nå handler om hva som skjer når maskineriet bak falske påstander slutter å være menneskelig.